Snehvit

Han er et helt eget hus i magen min.
Han er et hvitt og rent lite hus. Sommerfugler i hagen. Solskinnsvarme laken og solsikker på bordet. Gammel radiolyd. Trelukt. Trygt og hjemme.

Håper jeg får flytte hjem igjen snart.

Musikk på sengekanten er noe av det fineste jeg vet.



Hadde jeg vært på hans sengekant nå skulle jeg spilt på alle verdens instrumenter og sunget alle verdens sanger og nynnet alle verdens toner for ham og kysset ham på alle verdens steder, om han ville det.

Ja, for jeg har vært litt borte. Jeg trodde jeg hadde glemt alt om å lage teppehytter under spisebordet og lapper på speilet om morgenen, men jeg trodde visst helt feil. For snøen lager rare lyder inni meg og jeg savner det nybarberte ansiktet og de store hendene som får mine til å virke så små. Så dum kan man være, å ikke vite hva man har før man ikke har det lenger og det er bortevekk. Jeg skal rope på sommeren og invitere ham med på kakao med krem, tror jeg. Så kanskje vi kan bli sommer og vår og blomster igjen.

Hei.
Husker du meg?

Jeg savner deg så mye at det gjør vondt i magen.

Jeg har rett og slett for liten tid. Verden har ikke rom for så mye tid jeg trenger for å få gjort alt jeg har lyst til og alt jeg syns er gøy og fint og søtt og rosa. Om jeg hadde hatt hele eksistensens tid hadde jeg blant annet:

- feiret julaften i minst en uke
- gått til Bergen og så tilbake igjen, bare for å handle et par småting som jeg glemte
- designet og laget alle klærne mine selv
- drømt meg bort til verdens fineste musikk uten å bli avbrutt av plikter og andre ting
- sittet på trappen sammen med kjæresten å prate og kysse og gnisse neser i flere timer
- kledd meg opp hver kveld for å gå ut med venner
- gått til skolen i soloppgangen med musikk på ørene
- sittet å sett på de kjekkeste tv-seriene og filmene hver dag det var dårlig vær
- blogget om alle de kjekke tingene som hadde skjedd meg om jeg hadde hatt god tid
- ligget i sengen å studert kjæresten min når han sover, hele natten
- dratt på hyggelige kafébesøk og sittet der i flere timer uten å måtte bekymre seg om tiden
- gått på tur i skogen mins tre ganger i uken
- dratt på besøk til kjente rundt om kring i landet
- invitert venner og kjæreste på middagsbesøk
- aldri blitt voksen

Hva har du ikke tid til?

Så ble det slik jeg trodde. Jeg har enda ikke kommet inn på Kongsgård VGS, og står nå som nummer én på ventelisten. Det betyr helt ny skole i morgen, og jeg vet enda ikke hvor skolen ligger eller hva jeg skal gjøre når jeg kommer meg dit (noe sier meg at jeg ikke har forberedt meg godt nok på dette). I slike stunder hjelper det en hel del å ha kjæreste, venner og snille mamma som alle stryker meg på kinnet og sier at "du skal se at du får en gledens telefon på mandags kveld". Å, jeg håper det. Jeg vil gå på skolen med vannet. Skolen med den kongelige skolegården og Stavanger sentrum for sine føtter. Ja. Hvis ikke, er det noen på Hetland VGS som melder seg frivillig til å være vennen min?

Nei, vet du hva. Nå drar jeg snart av gårde til Hjelmeland på jentetur og jeg kjenner at jeg trenger det så! Spesielt nå som det ser rimelig mørkt ut for meg å komme inn på Kongsgård VGS igjen. For et merkelig system, altså - dette her med at man må søke seg inn igjen for hvert år. Er det bare jeg som ikke forstår hvorfor dette er nødvendig?

Uansett, så må jeg rekke en buss som går om femogførti minutt og jeg lover å komme sterkere tilbake med et helt lass med fine bilder av fine jenter og andre ting. Og hei, can I be the girl that you met in the coin laundry?